Del 5: Mesterlig av detektiven

Her er siste del av påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Det var ingen som tok ordet.

Ulf Løseli lot stillheten ligge et øyeblikk til, som en stein som akkurat hadde stoppet, og som ventet på måling.

Politietterforsker Løseli var dommeren med måleapparatet.

“Vi gjør det enkelt,” sa han. “Ikke fordi det er enkelt. Men fordi det er ryddig.”

“Dette var ikke planlagt,” fortsatte han. “Ikke på forhånd. Dette ble gjort fordi muligheten åpnet seg. Men det var en bevisst handling”.

Blikket hans løftet seg. Han tok et lett skritt til siden, så alle var innenfor synsfeltet.

“Pulveret i posen var ikke ment som gift. Det var en gjemmeplass. En logistikk. Noe som skulle hentes og leveres uten at noen stilte spørsmål. Et smart gjemmested også. Rett under nesa på alle, der ingen ville finne på å lete. Og eventuell lekkasje ville bare se ut som snø fra skraping av is. Jeg tror det ble plassert der i går kveld, og hentes nå i kveld.”

De to innsatte så ned.

“Dere to,” sa Ulf, og nikket svakt mot dem. “«Snehvit» er fortsatt aktiv i bransjen, og bruker sitt eneste fristed til lyssky virksomhet. Her kommer Dirk Låsens hendighet og raske fingre inn, som et verktøy i sin medfanges operasjon.”

Han snur seg mot fengselsbetjent Jan Sperremo.

“Du kan tørke av deg det teatertrynet,” sier detektiven bestemt. “Du visste om det. Slik som du henger over disse to hele tiden, er det komplett umulig at du er uvitende. De har ikke gjort annet enn å reagere på dine beskjeder hele kvelden, med frykt i øynene. Jeg er villig til å vedde slidefoten min på at det er ditt hvite pulver.”

Sperremo reagerte med sinne, som også var ganske avslørende. Politibetjent Stein Lensvik fant fram håndjern fra gymbaggen sin. Han hadde alltid et par sett med seg, i tilfelle. Og hssigproppen måtte rett og slett låses fast.

De to innsatte viser et uttrykk av lettelse, og setter seg rolig tilbake i sofaen.

“Du kan ikke bevise noe. Bevisene er borte,” sa Sperremo.

Ulf gikk ut i hallen og kom tilbake med en søppelbøtte.

“Jeg studerte bevegelsene dine da du ryddet i hallen. Jeg trodde kanskje det lå flere lignende poser med pulver under lokkene på andre steiner. Men jeg innså etter hvert at du benyttet anledningen til å fjerne. Samtidig vet man at slike ting har for høy verdi til at kriminelle kvitter seg med alt. De bytter bare gjemmested,” forklarer Løseli og løftet søppelsekken ut av bøtta.

Under kom en liten bunke pulverposer til syne.

Jan Sperremo hang med hodet. Det ble helt stille i noen sekunder, før enkefru Sukkestad utbrøt:

“Men hvorfor forgiftet du mannen min?”

Det var første gang man kunne høre stemmen hennes. Hun stirret spørrende på den nå mistenkte fengselsbetjenten.

“Jeg, jeg gjorde ikke –” stotret Sperremo.

“Det var ikke han,” sa Løseli bestemt før den mistenkte rakk å finne ordene.

Nok en gang stirret alle intenst på detektiven.

“Ja, han er skyld i at det hvite pulveret er her. Men han var ikke i klubbhuset i tidsrommet da kaffen ble forgiftet. Av samme grunn kan det ikke være noen av dere,” sa Ulf og så på de to fengselsfuglene i sofaen.

Så snudde han seg mot enken igjen.

“Det er et kjent faktum at morderen som oftest er ektefellen.”

Hun tok to raske skritt bakover, og la en hånd foran munnen. Det gikk noen sekunder før hun senket hånden igjen.

“Men det var –”

Ulf avbrøt henne:

“Det var reaksjonen jeg trengte. Den gir svaret. Dere hadde ekteskapsproblemer, men ikke store nok til å drepe.”

Så sto det igjen én.

Stein Lensvik.

“Du så pulveret på isen. Du så reaksjonen. Du forsto hva det var,” sa Ulf Løseli

“Og så gjorde du det du alltid gjør. Du lette etter en måte å vinne på.”

“Dette handler ikke om å vinne,” sa Lensvik.

“Gjør det ikke?” svarte Ulf rolig. “Alt du har sagt i dag har handlet om det, og frustrasjonen hadde ingen begrensning. Muligheten ble for fristende.”

“Du er ingen morder, ikke egentlig. Du ville bare sette en som svekket laget ut av spill, midlertidig. Kanskje han da ville kuttet ned på kaffen og fokusert mer på spillet.”

Det ble stille. Lensvik senket hodet.

“Han ødela laget,” sa han.

Ordene falt flatt.

“Han ødela flyten. Tempoet. Alt.”

Ingen svarte.

“Vi kunne vært best,” fortsatte han lavt mens han hang litt med hodet. “Vi er jo egentlig best.”

Ulf tok et skritt nærmere.

“Og nå er vi én mindre.”

Stein Lensvik så opp igjen. Denne gangen uten det harde uttrykket. Bare noe tomt.

“Det var ikke meningen,” sa han.

“Nei,” svarte Ulf. “Det var bare – praktisk.”

Et øyeblikk sto de slik.

Så kom lyden av sirener, svakt i det fjerne.

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive.