Del 4: Så mange mistenkte

Her fortsetter påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Det luktet fortsatt kaffe i klubbhuset. Og noe annet som nå ikke lot seg navngi. Bevisene var tapt, men Ulf Løseli ville ikke gi opp.

“Ingen går noe sted ennå,” sa Ulf Løseli rolig.

Det var ikke en ordre. Ikke helt. Men ingen protesterte.

Han ble stående ved bordet. De andre hadde trukket seg litt unna, til en sofagruppe lenger inne i lokalet. Ikke langt, bare nok til å få litt arbeidsro – litt rom til å tenke. Han merket seg at ingen ville møte blikket hans, og at ingen visste hvor de skulle gjøre av hendene sine.

“Vi tar det enkelt,” sa han stille for seg selv. “Tre ting har skjedd.”

Han løftet én finger. “Noen har brukt curlinghallen som gjemmested for narkotika.”

En finger til. “Noen har stjålet posens innhold.”

En tredje. “Og nå er en mann død.”

Selv om alle til stede hadde trukket seg til siden, var det stille nok i rommet til at de klarte å tyde Løselis mumling.

Ulf vendte seg først mot den Dirk Låsen.

“Du,” sa han. “Du håndterer steinene. Gjør rent. Klargjør.”

Den innsatte nikket svakt. Ansiktet var rolig, men blikket flakket et øyeblikk.

“Jeg gjør det jeg får beskjed om. Og av og til får jeg hjelp av henne,” sier Dirk og nikker i retning den andre straffedømte i sofaen. Hun som bare kalles «Snehvit».

“Hvem bestemmer hva dere skal gjøre?”

“Han,” sa Dirk, og nikket mot fengselsbetjent Jan Sperremo.

Ulf lot det henge i lufta mens han tok noen rastløse skritt bort fra gruppen. Han snudde seg igjen.

“Du feiet opp pulveret på isen.”

Sperremo trakk på skuldrene. “Det lå i veien. Vi spilte kamp.”

“Du så ikke hva det var?”

“Jeg så at det ikke hørte hjemme der.”

“Likevel valgte du å få det bort før noen fikk sett nærmere på det.”

Fangevokteren ble stille. Han hadde ikke noe comeback.

Lensvik sto fortsatt, rett i ryggen, og voktet over de fire i sofaen. Så slapp han muskelspenningen ned og tok noen skritt mot Løseli.

“Jeg ser at du er litt Sherlock Holmes her nå, og jeg er Dr. Watson. Jeg forstår at du mistenker de to innsatte. Kan Sukkestad ha sett noe han ikke burde? Er det derfor han er død?” spurte Stein Lensvik.

“Jeg mistenker alle. Vi må nøste litt i dette,” sa Ulf og starter med resonneringen:

“Sukkestad er død. Noen har drept han. Det er fakta.”

“Han drakk svært mye kaffe, med altfor mye sukker, men døde neppe av koffein- eller sukkersjokk.”

“Innholdet i posen var borte. Og posen lå i venstre lomme, ikke høyre hvor jeg la den. Med tanke på Sukkestads reaksjon før han døde, tror jeg vi kan si at det hvite pulveret var en type narkotisk substans. Og kroppen hans tålte ikke mengden.”

“Sukkerbøssen inneholder bare sukker, så posens innhold må ha blitt sluppet direkte i koppen hans.”

“Spørsmålet er ikke lenger hva eller hvordan, det er hvem og når. Og hvorfor.”

Løseli og Lensvik så hverandre i øynene. Begge snudde seg mot gjengen i sofaen for å studere reaksjonene deres.

Alle fire stirret sjokkert tilbake på de to politimennene. Ingen senket blikket

Neste del av påskekrimmen publiseres 2. påskedag.

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive. Teksten er derimot, i hovedsak, skrevet av en ekte person, med noe ki-hjelp for å samle trådene.