Her er siste del av påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Det var ingen som tok ordet.

Ulf Løseli lot stillheten ligge et øyeblikk til, som en stein som akkurat hadde stoppet, og som ventet på måling.

Politietterforsker Løseli var dommeren med måleapparatet.

“Vi gjør det enkelt,” sa han. “Ikke fordi det er enkelt. Men fordi det er ryddig.”

“Dette var ikke planlagt,” fortsatte han. “Ikke på forhånd. Dette ble gjort fordi muligheten åpnet seg. Men det var en bevisst handling”.

Blikket hans løftet seg. Han tok et lett skritt til siden, så alle var innenfor synsfeltet.

“Pulveret i posen var ikke ment som gift. Det var en gjemmeplass. En logistikk. Noe som skulle hentes og leveres uten at noen stilte spørsmål. Et smart gjemmested også. Rett under nesa på alle, der ingen ville finne på å lete. Og eventuell lekkasje ville bare se ut som snø fra skraping av is. Jeg tror det ble plassert der i går kveld, og hentes nå i kveld.”

De to innsatte så ned.

“Dere to,” sa Ulf, og nikket svakt mot dem. “«Snehvit» er fortsatt aktiv i bransjen, og bruker sitt eneste fristed til lyssky virksomhet. Her kommer Dirk Låsens hendighet og raske fingre inn, som et verktøy i sin medfanges operasjon.”

Han snur seg mot fengselsbetjent Jan Sperremo.

“Du kan tørke av deg det teatertrynet,” sier detektiven bestemt. “Du visste om det. Slik som du henger over disse to hele tiden, er det komplett umulig at du er uvitende. De har ikke gjort annet enn å reagere på dine beskjeder hele kvelden, med frykt i øynene. Jeg er villig til å vedde slidefoten min på at det er ditt hvite pulver.”

Sperremo reagerte med sinne, som også var ganske avslørende. Politibetjent Stein Lensvik fant fram håndjern fra gymbaggen sin. Han hadde alltid et par sett med seg, i tilfelle. Og hssigproppen måtte rett og slett låses fast.

De to innsatte viser et uttrykk av lettelse, og setter seg rolig tilbake i sofaen.

“Du kan ikke bevise noe. Bevisene er borte,” sa Sperremo.

Ulf gikk ut i hallen og kom tilbake med en søppelbøtte.

“Jeg studerte bevegelsene dine da du ryddet i hallen. Jeg trodde kanskje det lå flere lignende poser med pulver under lokkene på andre steiner. Men jeg innså etter hvert at du benyttet anledningen til å fjerne. Samtidig vet man at slike ting har for høy verdi til at kriminelle kvitter seg med alt. De bytter bare gjemmested,” forklarer Løseli og løftet søppelsekken ut av bøtta.

Under kom en liten bunke pulverposer til syne.

Jan Sperremo hang med hodet. Det ble helt stille i noen sekunder, før enkefru Sukkestad utbrøt:

“Men hvorfor forgiftet du mannen min?”

Det var første gang man kunne høre stemmen hennes. Hun stirret spørrende på den nå mistenkte fengselsbetjenten.

“Jeg, jeg gjorde ikke –” stotret Sperremo.

“Det var ikke han,” sa Løseli bestemt før den mistenkte rakk å finne ordene.

Nok en gang stirret alle intenst på detektiven.

“Ja, han er skyld i at det hvite pulveret er her. Men han var ikke i klubbhuset i tidsrommet da kaffen ble forgiftet. Av samme grunn kan det ikke være noen av dere,” sa Ulf og så på de to fengselsfuglene i sofaen.

Så snudde han seg mot enken igjen.

“Det er et kjent faktum at morderen som oftest er ektefellen.”

Hun tok to raske skritt bakover, og la en hånd foran munnen. Det gikk noen sekunder før hun senket hånden igjen.

“Men det var –”

Ulf avbrøt henne:

“Det var reaksjonen jeg trengte. Den gir svaret. Dere hadde ekteskapsproblemer, men ikke store nok til å drepe.”

Så sto det igjen én.

Stein Lensvik.

“Du så pulveret på isen. Du så reaksjonen. Du forsto hva det var,” sa Ulf Løseli

“Og så gjorde du det du alltid gjør. Du lette etter en måte å vinne på.”

“Dette handler ikke om å vinne,” sa Lensvik.

“Gjør det ikke?” svarte Ulf rolig. “Alt du har sagt i dag har handlet om det, og frustrasjonen hadde ingen begrensning. Muligheten ble for fristende.”

“Du er ingen morder, ikke egentlig. Du ville bare sette en som svekket laget ut av spill, midlertidig. Kanskje han da ville kuttet ned på kaffen og fokusert mer på spillet.”

Det ble stille. Lensvik senket hodet.

“Han ødela laget,” sa han.

Ordene falt flatt.

“Han ødela flyten. Tempoet. Alt.”

Ingen svarte.

“Vi kunne vært best,” fortsatte han lavt mens han hang litt med hodet. “Vi er jo egentlig best.”

Ulf tok et skritt nærmere.

“Og nå er vi én mindre.”

Stein Lensvik så opp igjen. Denne gangen uten det harde uttrykket. Bare noe tomt.

“Det var ikke meningen,” sa han.

“Nei,” svarte Ulf. “Det var bare – praktisk.”

Et øyeblikk sto de slik.

Så kom lyden av sirener, svakt i det fjerne.

Lenker til hele påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort»:
Del 1: Pulverisert på isen
Del 2: Mistenkelig oppførsel
Del 3: Skittent spill
Del 4: Så mange mistenkte
Del 5: Mesterlig av detektiven

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive. Teksten er derimot, i hovedsak, skrevet av en ekte person, med noe ki-hjelp for å samle trådene.

Fikk du ikke med deg fjorårets påskekrim? Den kan du lese her.

Her fortsetter påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Det luktet fortsatt kaffe i klubbhuset. Og noe annet som nå ikke lot seg navngi. Bevisene var tapt, men Ulf Løseli ville ikke gi opp.

“Ingen går noe sted ennå,” sa Ulf Løseli rolig.

Det var ikke en ordre. Ikke helt. Men ingen protesterte.

Han ble stående ved bordet. De andre hadde trukket seg litt unna, til en sofagruppe lenger inne i lokalet. Ikke langt, bare nok til å få litt arbeidsro – litt rom til å tenke. Han merket seg at ingen ville møte blikket hans, og at ingen visste hvor de skulle gjøre av hendene sine.

“Vi tar det enkelt,” sa han stille for seg selv. “Tre ting har skjedd.”

Han løftet én finger. “Noen har brukt curlinghallen som gjemmested for narkotika.”

En finger til. “Noen har stjålet posens innhold.”

En tredje. “Og nå er en mann død.”

Selv om alle til stede hadde trukket seg til siden, var det stille nok i rommet til at de klarte å tyde Løselis mumling.

Ulf vendte seg først mot den Dirk Låsen.

“Du,” sa han. “Du håndterer steinene. Gjør rent. Klargjør.”

Den innsatte nikket svakt. Ansiktet var rolig, men blikket flakket et øyeblikk.

“Jeg gjør det jeg får beskjed om. Og av og til får jeg hjelp av henne,” sier Dirk og nikker i retning den andre straffedømte i sofaen. Hun som bare kalles «Snehvit».

“Hvem bestemmer hva dere skal gjøre?”

“Han,” sa Dirk, og nikket mot fengselsbetjent Jan Sperremo.

Ulf lot det henge i lufta mens han tok noen rastløse skritt bort fra gruppen. Han snudde seg igjen.

“Du feiet opp pulveret på isen.”

Sperremo trakk på skuldrene. “Det lå i veien. Vi spilte kamp.”

“Du så ikke hva det var?”

“Jeg så at det ikke hørte hjemme der.”

“Likevel valgte du å få det bort før noen fikk sett nærmere på det.”

Fangevokteren ble stille. Han hadde ikke noe comeback.

Lensvik sto fortsatt, rett i ryggen, og voktet over de fire i sofaen. Så slapp han muskelspenningen ned og tok noen skritt mot Løseli.

“Jeg ser at du er litt Sherlock Holmes her nå, og jeg er Dr. Watson. Jeg forstår at du mistenker de to innsatte. Kan Sukkestad ha sett noe han ikke burde? Er det derfor han er død?” spurte Stein Lensvik.

“Jeg mistenker alle. Vi må nøste litt i dette,” sa Ulf og starter med resonneringen:

“Sukkestad er død. Noen har drept han. Det er fakta.”

“Han drakk svært mye kaffe, med altfor mye sukker, men døde neppe av koffein- eller sukkersjokk.”

“Innholdet i posen var borte. Og posen lå i venstre lomme, ikke høyre hvor jeg la den. Med tanke på Sukkestads reaksjon før han døde, tror jeg vi kan si at det hvite pulveret var en type narkotisk substans. Og kroppen hans tålte ikke mengden.”

“Sukkerbøssen inneholder bare sukker, så posens innhold må ha blitt sluppet direkte i koppen hans.”

“Spørsmålet er ikke lenger hva eller hvordan, det er hvem og når. Og hvorfor.”

Løseli og Lensvik så hverandre i øynene. Begge snudde seg mot gjengen i sofaen for å studere reaksjonene deres.

Alle fire stirret sjokkert tilbake på de to politimennene. Ingen senket blikket

Lenker til hele påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort»:
Del 1: Pulverisert på isen
Del 2: Mistenkelig oppførsel
Del 3: Skittent spill
Del 4: Så mange mistenkte
Del 5: Mesterlig av detektiven

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive. Teksten er derimot, i hovedsak, skrevet av en ekte person, med noe ki-hjelp for å samle trådene.

Fikk du ikke med deg fjorårets påskekrim? Den kan du lese her.

Her fortsetter påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Per Sukkestad tok seg til brystet. Pusten kom kortere. Øynene flakket, som om de forsøkte å finne noe å feste seg ved.

“Hva er –”

Setningen ble ikke ferdig.

Koppen veltet. Kaffen bredte seg over bordet, mørk og blank. 

Stolen skrapte bakover da kroppen fulgte etter.

Stillhet.

“Er du seriøs nå?” utbrøt Stein Lensvik, og reiste seg halvveis fra stolen sin.

Ulf Løseli var allerede oppe, og løp bort til sin kollega på gulvet. Han kjente etter puls og så at det skummet i lagkameratens munnviker. 

“Ring etter ambulanse,” sa han rolig.

Ingen beveget seg.

“Ring ambulanse.”

Jan Sperremo og de to fengselsfuglene var bare sekunder tidligere kommet inn i klubbhuset, og han fumlet med telefonen på Løselis oppfordring. Verken Dirk Låsen eller «Snehivt» fikk bære telefon. Fru Sukkestad satt nærmest stivfrosset på stolen sin.

“Det er sikkert bare –” begynte hun.

“Det er det ikke,” sa Ulf raskt, før hun fikk fullført setningen.

Han rettet seg sakte opp og lot blikket gli over rommet.

Han så på politibetjent Lensvik.

På fengselsbetjent Sperremo.

På de to kriminelle i rommet.

Og på kona. Som nettopp var blitt enke.

Ingen spesielle miner å se. Ingen anger hos noen.

Ulf så på bordet. Koppen var veltet, og tom. Kaffesølet dryppet fra bordkanten. Ulf lente seg svakt frem og kjente en svak, bitter lukt som ikke hørte hjemme der.

Sukkerbøssa sto der, omringet av veske. Lokket sto litt på skrå, men ellers så den normal ut. Bare sukker.

Så husket han posen med det hvite pulveret. Det han hadde lagt i lommen på jakken sin, som hang på stolen ved det samme bordet.

Han stakk hånda i høyre lomme. Ingenting. Venstre lomme. Der var den.

Tom!

Ulf var ganske sterk i matte på skolen, så han vet at én pluss én er to. Men denne gangen var svaret kanskje tre?

Han ba kollega Lensvik om å holde alle samlet i klubbhuset. Ingen måtte forlate rommet. Samtidig var det viktig å passe på enkefru Sukkestad, selv om hun virket urovekkende uberørt.

Ulf Løseli gikk ut i ishallen igjen. Han skrudde av flere lokk, i den tro at han ville avdekke flere poser med hvitt pulver.

Men, nei. Han kom tomhendt inn igjen, og ble møtt av en gjeng som hadde tatt ansvar. Ikke i form av skyld, men i opprydning. Sperremo og de to innsatte hadde tørket opp alt sølet og skylt papiret ned i toalettet.

“Har dere tørket opp beviset?” utbrøt Ulf frustrert.

Den tomme posen var også borte, forsvunnet samme vei.

“Ja, han ba oss om å gjøre det. Og posen var jo bare søppel,” svarte Sperremo spørrende mens han pekte på Lensvik.

“Jeg tenkte ikke,” sa politimannen, som om det var en god unnskyldning.

En mann var dø.

Hvorfor?

Bevisene var borte.

Det var bare mistankene igjen.

Hvem eide det hvite pulveret?

Og hvordan sto det egentlig til med ekteskapet til herr og fru Sukkestad.

Lenker til hele påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort»:
Del 1: Pulverisert på isen
Del 2: Mistenkelig oppførsel
Del 3: Skittent spill
Del 4: Så mange mistenkte
Del 5: Mesterlig av detektiven

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive. Teksten er derimot, i hovedsak, skrevet av en ekte person, med noe ki-hjelp for å samle trådene.

Fikk du ikke med deg fjorårets påskekrim? Den kan du lese her.

Her fortsetter påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Kostene fant rytmen igjen, som om ingenting hadde skjedd.

Ulf tok plass bak backline og fulgte neste stein med blikket. Nå virket motstanderne helt avskrudd, og de satte flere helbom på rad. De virket nesten nervøse! Men det hjalp lite, for Per Sukkestad klarte heller ikke å fokusere. Han hadde nok tankene på neste kaffekopp, etter kampen, sammen med kvinnen i klubbhuset.

“Du må kjenne vekta,” sa Stein Lensvik lavt bak ham. Ganske frustrert.  “Dette er ikke bingo.”

Han hadde sagt det samme tre ganger allerede.

Sukkestad, svarte ikke. Han var nok litt redd sin større og sterkere kollega. Lensvik var stor som en bjørn, og hatet å tape. Sukkestad virket som en flis i forhold, og ville helst unngå konflikt. Han var allerede på vei bort mot benken, der den tydelig bunnløse termosen ventet. Lokket ble skrudd av med en liten, nervøs bevegelse. Kaffen ble helt i koppen, sukkeret fulgte etter i en jevn strøm.

For mye, tenkte Ulf. Altfor mye.

Innenfor glasset, i klubbhuset, ristet kvinnen oppgitt på hodet. Hun og Per Sukkestad ga hverandre et kjølig blikk – kjøligere enn isen de spilte på.

Lensvik så anledningen til å slenge med leppa.

“Er det kona? Du har nok å tenke på hjemme også, kanskje?”

Sukkestad kastet et stygt blikk på lagkameraten, og tok en forsiktig slurk av kaffen sin.

“Vi mister flyten hver gang,” fortsatte Lensvik, denne gangen litt høyere. “Hver eneste gang du skal ha pause.”

“Det er ikke maraton.” svarte Sukkestad, uten å se opp.

Fengselsbetjenten som hadde feid bort pulveret tidligere, lente seg på kosten og fulgte spillet med et uttrykk som var vanskelig å lese. Samtidig var Dirk nå over på nabobanen. Han tørket av håndtak og justerte småting ingen egentlig ba om.

Han hadde hendene på alt.

Ulf gjorde seg klar. Neste kast var hans. Han kjente god glid under skoen. Den svake motstanden isen ga mot de nypussede teflondiskene under venstreskoen. Han sendte steinen av gårde, lot den gli og fulgte den fremover.

“Kost!”

Sukkestad kostet alt han orket.

“Klunk!”

Uheldigvis traff han steinen med kosten. En veldig viktig stein var nå ute av spill. Kampen var tapt! Det var ikke annet å gjøre enn å strekke fram lanken og takke for kampen.

Ulf rettet seg opp, men blikket hans bar ikke preg av skuffelse. Det var i stedet fullt av undring. Han tok med seg kamppapirene inn i klubbhuset og fant en penn.

Mens Ulf fylte ut scorekortet som skulle leveres i postkassen til sekretariatet, ble Sperremo og lagkameratene igjen for å rydde steiner og søppel. Og Lensvik gikk en tur på do.

Mens Ulf Løseli førte pennen, hadde han opprydningen i øyekroken. Det var noe underlig med oppførselen. De tre var også på andre baner for å kjenne på steiner som hadde ligget rolig hele kvelden. Det hadde ikke vært annen aktivitet der siden kvelden i forveien.

“Du!”

Ulf skvatt. Han var så opptatt av mistanken sin at han ikke fikk med seg at Stein Lensvik var kommet tilbake fra toalettet.

“Gidder vi egentlig å signere på det scorekortet?” spurte kollegaen, som tydeligvis var mer snikete enn man kunne forvente av en så stor mann.

“Du vet at vi hadde spilt i 1. divisjon hvis det ikke hadde vært for han der.” sa han og pekte en lang finger i retning lagets kaffetørste tredjemann.

Den koffeinavhengige spilleren satte seg ved et bord. Termosen sto ved siden av ham, men nå brukte han klubbhusets kaffe. Kanskje for å spare på sin egen. Kanskje av gjerrighet. Kona satt ved siden av, men lukket stadig øynene for å telle til ti – for å takle oppgittheten.

Sukkestad tok koppen, holdt den stødig, og helte i sukker.

Én skje. To. Tre.

Han løftet koppen og tok en god slurk. Tok en til, større denne gangen. Nå gryntet han litt på nesa.

Da koppen ble løftet nok en gang, la Ulf merke til det. Ikke noe stort. Bare en liten pause i bevegelsen. Som om hånda nølte et øyeblikk før den fortsatte.

Per Sukkestad ristet på hodet, som om smaken ikke helt slapp taket. Han mistet farge i ansiktet …

… som om noe strammet seg.

Lenker til hele påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort»:
Del 1: Pulverisert på isen
Del 2: Mistenkelig oppførsel
Del 3: Skittent spill
Del 4: Så mange mistenkte
Del 5: Mesterlig av detektiven

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive. Teksten er derimot, i hovedsak, skrevet av en ekte person, med noe ki-hjelp for å samle trådene.

Fikk du ikke med deg fjorårets påskekrim? Den kan du lese her.

Årets påskekrim er «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Det var noe beroligende ved lyden av en curlingkost mot is. En jevn, hviskende rytme. Et spill med balanse, taktisk kløkt og energisk kosting. Politietterforsker Ulf Løseli likte den lyden. Den gjorde tankene smalere, skarpere. For han var aktiviteten og samholdet det viktigste, men ikke alle i laget hans var enige i det – selv om dette kun var bedriftsidrett.

I Stange curlinghall var det normalt få ting som overrasket. Isen var preparert til perfeksjon og reglene klare. Det er enkelt å glemme verden utenfor i et par timer – visket bort med noen kostedrag.

Alle andre kamper var unnagjort for sesongen, men denne var blitt utsatt flere ganger fordi motstanderne hadde lite folk. Det passet liksom aldri, men denne påsken var det ingen som skulle på hytta. Endelig kunne kampen mellom politilaget «Blålys og børst» og fengselsbetjentenes «Always on guard» spilles. For sistnevnte ble det faktisk litt oppsamling av kamper disse påskedagene. De hadde spilt en kamp kvelden før også.

Alt virket normalt, men snart skulle Ulf ane ugler i mosen. Han var god på detaljene, og var derfor dyktig både som politietterforsker og curlingskip. Og han ville være litt ekstra på vakt i påsken, med fjorårets mysterium friskt i minne. Hvorfor skjer det alltid mystiske ting i påsken?

Kampen gikk sin gang, men fryktelig sakte. Politilagets ener, Per Sukkestad, tok stadig pauser, og de andre spillerne måtte vente. De var bare tre spillere, og derfor for få til å spille videre uten han. Sukkestad vinket stadig til en kvinne på tilskuerplass i klubbhuset. De første gangen vinket hun noe motvillig tilbake, etter hvert gadd hun ikke lenger.

Kampen nærmet seg slutten. Take-outen var ren. Et kort, kontant smell idet Ulfs forsøk satt perfekt. Motstandernes bestestein ble dyttet ut av spill, på knallhardt vis. En lærebokmanøver, akkurat slik viseskipen hadde bedt om. Lagets nestkommanderende, Stein Lensvik, var likevel ikke fornøyd. Det så ut til å bli et knusende tap. Nok en gang ble de pulverisert av motstanderen.

Den utslåtte steinen roet seg, men det var lett å se at noe var feil med den. Noe hvitt drysset ned fra undersiden av lokket. Det la seg som et tynt slør på isen– nesten som sukker eller salt, men lettere.

“Stopp litt,” sa Ulf, og løftet hånden. 

Fangevokter Jan Sperremo, var først bortpå. Han hadde allerede kost og brett i hånda. Med to raske sveip feide han det hvite opp. Han rushet av gårde og kastet det gjennom nærmeste utgangsdør – ut i vinden.

“Bare litt støv,” sa han da han kom tilbake.

Ulf gikk bort til steinen og studerte den. Håndtaket satt litt løst, og det var en svak glipe langs kanten. Ikke synlig om man ikke visste hva man så etter.

Den erfarne etterforskeren fattet raskt mistanke om hva det hvite pulveret var. Han kastet blikket opp i noen sekunder for å scanne reaksjonene hos alle til stede. Alle motstanderne virket litt stresset, Lensvik var irritert. Han kikket stadig bort på Sukkestad, som benyttet anledningen til å ta en kort kaffepause.

Løseli trodde først at han ikke kjente til fengselsbetjent Sperremos lagkamerater – en dame og en mann, men så dro han likevel kjensel på dem. Begge var innsatte – småkriminelle – som ofte ble tatt med for at laget skulle ha nok spillere for godkjent lagoppstilling. Hun gikk under navnet «Snehvit», og satt inne for både smugling og salg av narkotika. Den andre var innbruddstyven Dirk Låsen. Det er utrolig hvordan navn noen ganger passer perfekt til yrkene man velger.

Dirk er en av de som har fått sjansen til å gjøre noe utenfor murene. Han har fått opplæring i ispreparering, og han tar villig på seg rengjøring av steinene en gang i uken, noen ganger med hjelp fra "Disney-prinsessen". Alltid under oppsyn selvfølgelig, av fengselsbetjent Sperremo.

“Har dere hatt problemer med utstyret?” spurte Ulf og kikket bort på de tre.

“Ikke som jeg vet,” svarte Dirk raskt. “men jeg tror vi bare må rette litt på lokket og stramme det til litt. Jeg kan gjøre det!”.

Han hentet verktøy, men Ulf ville selv sjekke ut dette. En liten pose falt ned på isen, med hvitt pulver i og en tydelig rift.

“Javel,” sa Stein Lensvik. “Da blir det vel avlyst, da.” Han virket lettet. Konkurranseinstinktet hans var velkjent, og avlyst kamp ville bety omkamp og en sjanse for seier likevel. Det var jo tross alt bunnoppgjøret i 4. divisjon, og han ville absolutt ikke ende sist i den laveste divisjonen.

“Nei,” svarte Ulf tørt. “Det er bare én runde igjen. Vi spiller ferdig, så tar vi en prat om dette etterpå.”

Han tok den lille gjennomsiktige posen i høyrehånden og la den i jakkelomma, og gikk inn i klubbhuset for å henge jakka på en stol.

Han gikk ut i ishallen igjen og tok et godt tak i kosten sin – og lot samtidig blikket gli over motspillerne. For her var det flere ting som ga magefølelsen uro.

Hva var det hvite pulveret? Hvem hadde lagt det der, og hvorfor?

Og hvorfor var Dirk Låsen så ivrig etter å fikse lokket selv?

Lenker til hele påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort»:
Del 1: Pulverisert på isen
Del 2: Mistenkelig oppførsel
Del 3: Skittent spill
Del 4: Så mange mistenkte
Del 5: Mesterlig av detektiven

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive. Teksten er derimot, i hovedsak, skrevet av en ekte person, med noe ki-hjelp for å samle trådene.

Fikk du ikke med deg fjorårets påskekrim? Den kan du lese her.