Del 3: Skittent spill

Her fortsetter påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Per Sukkestad tok seg til brystet. Pusten kom kortere. Øynene flakket, som om de forsøkte å finne noe å feste seg ved.

“Hva er –”

Setningen ble ikke ferdig.

Koppen veltet. Kaffen bredte seg over bordet, mørk og blank. 

Stolen skrapte bakover da kroppen fulgte etter.

Stillhet.

“Er du seriøs nå?” utbrøt Stein Lensvik, og reiste seg halvveis fra stolen sin.

Ulf Løseli var allerede oppe, og løp bort til sin kollega på gulvet. Han kjente etter puls og så at det skummet i lagkameratens munnviker. 

“Ring etter ambulanse,” sa han rolig.

Ingen beveget seg.

“Ring ambulanse.”

Jan Sperremo og de to fengselsfuglene var bare sekunder tidligere kommet inn i klubbhuset, og han fumlet med telefonen på Løselis oppfordring. Verken Dirk Låsen eller «Snehivt» fikk bære telefon. Fru Sukkestad satt nærmest stivfrosset på stolen sin.

“Det er sikkert bare –” begynte hun.

“Det er det ikke,” sa Ulf raskt, før hun fikk fullført setningen.

Han rettet seg sakte opp og lot blikket gli over rommet.

Han så på politibetjent Lensvik.

På fengselsbetjent Sperremo.

På de to kriminelle i rommet.

Og på kona. Som nettopp var blitt enke.

Ingen spesielle miner å se. Ingen anger hos noen.

Ulf så på bordet. Koppen var veltet, og tom. Kaffesølet dryppet fra bordkanten. Ulf lente seg svakt frem og kjente en svak, bitter lukt som ikke hørte hjemme der.

Sukkerbøssa sto der, omringet av veske. Lokket sto litt på skrå, men ellers så den normal ut. Bare sukker.

Så husket han posen med det hvite pulveret. Det han hadde lagt i lommen på jakken sin, som hang på stolen ved det samme bordet.

Han stakk hånda i høyre lomme. Ingenting. Venstre lomme. Der var den.

Tom!

Ulf var ganske sterk i matte på skolen, så han vet at én pluss én er to. Men denne gangen var svaret kanskje tre?

Han ba kollega Lensvik om å holde alle samlet i klubbhuset. Ingen måtte forlate rommet. Samtidig var det viktig å passe på enkefru Sukkestad, selv om hun virket urovekkende uberørt.

Ulf Løseli gikk ut i ishallen igjen. Han skrudde av flere lokk, i den tro at han ville avdekke flere poser med hvitt pulver.

Men, nei. Han kom tomhendt inn igjen, og ble møtt av en gjeng som hadde tatt ansvar. Ikke i form av skyld, men i opprydning. Sperremo og de to innsatte hadde tørket opp alt sølet og skylt papiret ned i toalettet.

“Har dere tørket opp beviset?” utbrøt Ulf frustrert.

Den tomme posen var også borte, forsvunnet samme vei.

“Ja, han ba oss om å gjøre det. Og posen var jo bare søppel,” svarte Sperremo spørrende mens han pekte på Lensvik.

“Jeg tenkte ikke,” sa politimannen, som om det var en god unnskyldning.

En mann var dø.

Hvorfor?

Bevisene var borte.

Det var bare mistankene igjen.

Hvem eide det hvite pulveret?

Og hvordan sto det egentlig til med ekteskapet til herr og fru Sukkestad.

Neste del av påskekrimmen publiseres 1. påskedag.

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive. Teksten er derimot, i hovedsak, skrevet av en ekte person, med noe ki-hjelp for å samle trådene.