Del 1: Pulverisert på isen

Årets påskekrim er «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Det var noe beroligende ved lyden av en curlingkost mot is. En jevn, hviskende rytme. Et spill med balanse, taktisk kløkt og energisk kosting. Politietterforsker Ulf Løseli likte den lyden. Den gjorde tankene smalere, skarpere. For han var aktiviteten og samholdet det viktigste, men ikke alle i laget hans var enige i det – selv om dette kun var bedriftsidrett.

I Stange curlinghall var det normalt få ting som overrasket. Isen var preparert til perfeksjon og reglene klare. Det er enkelt å glemme verden utenfor i et par timer – visket bort med noen kostedrag.

Alle andre kamper var unnagjort for sesongen, men denne var blitt utsatt flere ganger fordi motstanderne hadde lite folk. Det passet liksom aldri, men denne påsken var det ingen som skulle på hytta. Endelig kunne kampen mellom politilaget «Blålys og børst» og fengselsbetjentenes «Always on guard» spilles. For sistnevnte ble det faktisk litt oppsamling av kamper disse påskedagene. De hadde spilt en kamp kvelden før også.

Alt virket normalt, men snart skulle Ulf ane ugler i mosen. Han var god på detaljene, og var derfor dyktig både som politietterforsker og curlingskip. Og han ville være litt ekstra på vakt i påsken, med fjorårets mysterium friskt i minne. Hvorfor skjer det alltid mystiske ting i påsken?

Kampen gikk sin gang, men fryktelig sakte. Politilagets ener, Per Sukkestad, tok stadig pauser, og de andre spillerne måtte vente. De var bare tre spillere, og derfor for få til å spille videre uten han. Sukkestad vinket stadig til en kvinne på tilskuerplass i klubbhuset. De første gangen vinket hun noe motvillig tilbake, etter hvert gadd hun ikke lenger.

Kampen nærmet seg slutten. Take-outen var ren. Et kort, kontant smell idet Ulfs forsøk satt perfekt. Motstandernes bestestein ble dyttet ut av spill, på knallhardt vis. En lærebokmanøver, akkurat slik viseskipen hadde bedt om. Lagets nestkommanderende, Stein Lensvik, var likevel ikke fornøyd. Det så ut til å bli et knusende tap. Nok en gang ble de pulverisert av motstanderen.

Den utslåtte steinen roet seg, men det var lett å se at noe var feil med den. Noe hvitt drysset ned fra undersiden av lokket. Det la seg som et tynt slør på isen– nesten som sukker eller salt, men lettere.

“Stopp litt,” sa Ulf, og løftet hånden. 

Fangevokter Jan Sperremo, var først bortpå. Han hadde allerede kost og brett i hånda. Med to raske sveip feide han det hvite opp. Han rushet av gårde og kastet det gjennom nærmeste utgangsdør – ut i vinden.

“Bare litt støv,” sa han da han kom tilbake.

Ulf gikk bort til steinen og studerte den. Håndtaket satt litt løst, og det var en svak glipe langs kanten. Ikke synlig om man ikke visste hva man så etter.

Den erfarne etterforskeren fattet raskt mistanke om hva det hvite pulveret var. Han kastet blikket opp i noen sekunder for å scanne reaksjonene hos alle til stede. Alle motstanderne virket litt stresset, Lensvik var irritert. Han kikket stadig bort på Sukkestad, som benyttet anledningen til å ta en kort kaffepause.

Løseli trodde først at han ikke kjente til fengselsbetjent Sperremos lagkamerater – en dame og en mann, men så dro han likevel kjensel på dem. Begge var innsatte – småkriminelle – som ofte ble tatt med for at laget skulle ha nok spillere for godkjent lagoppstilling. Hun gikk under navnet «Snehvit», og satt inne for både smugling og salg av narkotika. Den andre var innbruddstyven Dirk Låsen. Det er utrolig hvordan navn noen ganger passer perfekt til yrkene man velger.

Dirk er en av de som har fått sjansen til å gjøre noe utenfor murene. Han har fått opplæring i ispreparering, og han tar villig på seg rengjøring av steinene en gang i uken, noen ganger med hjelp fra "Disney-prinsessen". Alltid under oppsyn selvfølgelig, av fengselsbetjent Sperremo.

“Har dere hatt problemer med utstyret?” spurte Ulf og kikket bort på de tre.

“Ikke som jeg vet,” svarte Dirk raskt. “men jeg tror vi bare må rette litt på lokket og stramme det til litt. Jeg kan gjøre det!”.

Han hentet verktøy, men Ulf ville selv sjekke ut dette. En liten pose falt ned på isen, med hvitt pulver i og en tydelig rift.

“Javel,” sa Stein Lensvik. “Da blir det vel avlyst, da.” Han virket lettet. Konkurranseinstinktet hans var velkjent, og avlyst kamp ville bety omkamp og en sjanse for seier likevel. Det var jo tross alt bunnoppgjøret i 4. divisjon, og han ville absolutt ikke ende sist i den laveste divisjonen.

“Nei,” svarte Ulf tørt. “Det er bare én runde igjen. Vi spiller ferdig, så tar vi en prat om dette etterpå.”

Han tok den lille gjennomsiktige posen i høyrehånden og la den i jakkelomma, og gikk inn i klubbhuset for å henge jakka på en stol.

Han gikk ut i ishallen igjen og tok et godt tak i kosten sin – og lot samtidig blikket gli over motspillerne. For her var det flere ting som ga magefølelsen uro.

Hva var det hvite pulveret? Hvem hadde lagt det der, og hvorfor?

Og hvorfor var Dirk Låsen så ivrig etter å fikse lokket selv?

Neste del av påskekrimmen publiseres Langfredag.

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive. Teksten er derimot, i hovedsak, skrevet av en ekte person, med noe ki-hjelp for å samle trådene.

Fikk du ikke med deg fjorårets påskekrim? Den kan du lese her.