Del 2: Mistenkelig oppførsel

Her fortsetter påskekrimmen «Iskald og dødelig - spor feid bort».

Kostene fant rytmen igjen, som om ingenting hadde skjedd.

Ulf tok plass bak backline og fulgte neste stein med blikket. Nå virket motstanderne helt avskrudd, og de satte flere helbom på rad. De virket nesten nervøse! Men det hjalp lite, for Per Sukkestad klarte heller ikke å fokusere. Han hadde nok tankene på neste kaffekopp, etter kampen, sammen med kvinnen i klubbhuset.

“Du må kjenne vekta,” sa Stein Lensvik lavt bak ham. Ganske frustrert.  “Dette er ikke bingo.”

Han hadde sagt det samme tre ganger allerede.

Sukkestad, svarte ikke. Han var nok litt redd sin større og sterkere kollega. Lensvik var stor som en bjørn, og hatet å tape. Sukkestad virket som en flis i forhold, og ville helst unngå konflikt. Han var allerede på vei bort mot benken, der den tydelig bunnløse termosen ventet. Lokket ble skrudd av med en liten, nervøs bevegelse. Kaffen ble helt i koppen, sukkeret fulgte etter i en jevn strøm.

For mye, tenkte Ulf. Altfor mye.

Innenfor glasset, i klubbhuset, ristet kvinnen oppgitt på hodet. Hun og Per Sukkestad ga hverandre et kjølig blikk – kjøligere enn isen de spilte på.

Lensvik så anledningen til å slenge med leppa.

“Er det kona? Du har nok å tenke på hjemme også, kanskje?”

Sukkestad kastet et stygt blikk på lagkameraten, og tok en forsiktig slurk av kaffen sin.

“Vi mister flyten hver gang,” fortsatte Lensvik, denne gangen litt høyere. “Hver eneste gang du skal ha pause.”

“Det er ikke maraton.” svarte Sukkestad, uten å se opp.

Fengselsbetjenten som hadde feid bort pulveret tidligere, lente seg på kosten og fulgte spillet med et uttrykk som var vanskelig å lese. Samtidig var Dirk nå over på nabobanen. Han tørket av håndtak og justerte småting ingen egentlig ba om.

Han hadde hendene på alt.

Ulf gjorde seg klar. Neste kast var hans. Han kjente god glid under skoen. Den svake motstanden isen ga mot de nypussede teflondiskene under venstreskoen. Han sendte steinen av gårde, lot den gli og fulgte den fremover.

“Kost!”

Sukkestad kostet alt han orket.

“Klunk!”

Uheldigvis traff han steinen med kosten. En veldig viktig stein var nå ute av spill. Kampen var tapt! Det var ikke annet å gjøre enn å strekke fram lanken og takke for kampen.

Ulf rettet seg opp, men blikket hans bar ikke preg av skuffelse. Det var i stedet fullt av undring. Han tok med seg kamppapirene inn i klubbhuset og fant en penn.

Mens Ulf fylte ut scorekortet som skulle leveres i postkassen til sekretariatet, ble Sperremo og lagkameratene igjen for å rydde steiner og søppel. Og Lensvik gikk en tur på do.

Mens Ulf Løseli førte pennen, hadde han opprydningen i øyekroken. Det var noe underlig med oppførselen. De tre var også på andre baner for å kjenne på steiner som hadde ligget rolig hele kvelden. Det hadde ikke vært annen aktivitet der siden kvelden i forveien.

“Du!”

Ulf skvatt. Han var så opptatt av mistanken sin at han ikke fikk med seg at Stein Lensvik var kommet tilbake fra toalettet.

“Gidder vi egentlig å signere på det scorekortet?” spurte kollegaen, som tydeligvis var mer snikete enn man kunne forvente av en så stor mann.

“Du vet at vi hadde spilt i 1. divisjon hvis det ikke hadde vært for han der.” sa han og pekte en lang finger i retning lagets kaffetørste tredjemann.

Den koffeinavhengige spilleren satte seg ved et bord. Termosen sto ved siden av ham, men nå brukte han klubbhusets kaffe. Kanskje for å spare på sin egen. Kanskje av gjerrighet. Kona satt ved siden av, men lukket stadig øynene for å telle til ti – for å takle oppgittheten.

Sukkestad tok koppen, holdt den stødig, og helte i sukker.

Én skje. To. Tre.

Han løftet koppen og tok en god slurk. Tok en til, større denne gangen. Nå gryntet han litt på nesa.

Da koppen ble løftet nok en gang, la Ulf merke til det. Ikke noe stort. Bare en liten pause i bevegelsen. Som om hånda nølte et øyeblikk før den fortsatte.

Per Sukkestad ristet på hodet, som om smaken ikke helt slapp taket. Han mistet farge i ansiktet …

… som om noe strammet seg.

Neste del av påskekrimmen publiseres Påskeaften.

All bildebruk i denne krimserien er generert av kunstig intelligens. Alle personer er fiktive. Teksten er derimot, i hovedsak, skrevet av en ekte person, med noe ki-hjelp for å samle trådene.